Demokratiets utfordringer

I Kongeriket Norge fordeles makten etter et parlamentarisk system, hvor den utøvende makt utgår fra, og står til rette for, den bevilgende, nasjonalforsamlingen. Da man samlet seg på Eidsvoll i 1814 for å gi landet en ny grunnlov hentet man sterk inspirasjon fra andre moderne grunnlover, og det var særlig en mann som hadde stor innflytelse. Montesquieu var den som definerte maktfordelingsprinsippet, med den lovgivende og bevilgende makt, den utøvende makt og den dømmende makt, som moderne demokrati bygger på.
Tanken hans var ganske enkelt at ingen makt skulle bli så stor at den kunne misbrukes.
I dag fordeles makten også på lokalt plan, med fylkesting og fylkesutvalg, kommunestyre og –råd samt bystyre og byråd i de største byene, for å avlaste det sentrale leddet og for å minske avstanden mellom borger og beslutningstaker.
Selv om lokalpolitikken bl.a. skal være et bindeledd mellom folkedypet og det nasjonale nivået, virker interessen for den ikke å være tilfredsstillende. Deltagelsen ved lokalvalg er, om enn høyere enn ved lokalvalg i mange andre land det er nærliggende å sammenligne seg med, ikke høy nok, og fylkestingene kommer aller dårligst ut. Hva sier det om demokratiet og organiseringen av det regionale og lokale nivået at valgdeltagelsen er så mye lavere der enn på nasjonalt nivå?

Det blir stadig trukket frem at den gjennomsnittlige borger er i ferd med å miste interessen i det demokratiske systemet, og særlig partipolitikken. Partiene har færre medlemmer enn tidligere, velgerne er mindre trofaste fra valg til valg og politikerne fremstår mer og mer som en styrende klasse for seg selv heller enn våre representanter. Hvorfor er det blitt slik?
Som Professor Øyvind Østerud skriver i ”Demokratiets rystelser” er fortidens sterke sosiale bevegelser marginalisert av suksess. Det kan virke som om de store, viktige kampene demokratiet bygger på allerede er kjempet, og det er vanskeligere nå å finne sine mål. Det er nettopp det som er demokratiets akilleshæl; nødvendigheten av visjonen om en bedre verden, og prekære omstendigheters evne til å mobilisere massene.
Det er vanskeligere nå, å velge sine kamper. Det mangler ikke på idealister som vil holde tradisjonen i hevd og lede nye bevegelser. Det mangler heller ikke på gode saker å kjempe for. Det som mangler i den etablerte modellen er nå ganske enkelt at man føler problemene på kroppen, noe man ikke gjør i den grad at man kollektivt kan inspireres på samme måte som tidligere i det tjuende århundre. Våre lederskikkelser har ikke omstilt seg til en tid hvor mange av de store kampene allerede er kjempet, og følgelig virker mange politiske skillelinjer ikke så viktige nå som de gjorde tidligere, eksempelvis klassemotsetninger og kvinnesaken.
Derfor er demokratiet utsatt i vår postindustrielle tid, fordi vi har nådd et nivå av velstand som marginaliserer de allmenngyldige problemene og undergraver, ikke engasjement, men folkets evne til å trekke i samme retning. Allikevel vil jeg ikke slutte meg til dem som mener demokratiet ikke lenger passer som styreform. Det står overfor store utfordringer, men som Winston Churchill sa: ”Demokratiet er den dårligst tenkelige styreform, foruten alle alternativene.”
Å gi opp folkestyret og evnen til å påvirke sitt liv og sin verden gjennom å komme til enighet med andre er for meg helt uaktuelt, selv i møte med den tilsynelatende ineffektiviteten i postmoderne demokrati.
Politikerne opplever, heldigvis, de samme problemene som oss andre. De finner det vanskelig å mobilisere, å selge visjoner, om de i det hele tatt har noen. Dermed reduseres den politiske debatten til flisespikkeri og paragrafridning istedenfor å være en arena for verdier som skal brynes mot hverandre.
Mens valg kan avgjøres av enkeltsaker som varm skolemat og innvandringspolitikk og velgerne vingler, merker vi alle at noe ikke stemmer. Politikerforakt og følelsen av avmakt vokser når vi i liten grad har innsikt i prosessene og politikernes personlighet eller lojalitet. På en måte kan man si at denne tendensen til profilering på enkeltsaker er et skritt i retning direkte demokrati, hvor en stemme til det ene partiet er en stemme for strengere innvandringspolitikk mens en stemme til det andre er en stemme mot. Dette kan på sett og vis sees som et forsøk på å gi velgerne en mer direkte forståelse av hvor stemmen deres går, men denne tilnærmingen kan ikke unngå å utelate en rekke andre viktige spørsmål. Da blir problemet i hvilken grad velgerne føler forståelse for den overordnede retning politikere og partier ønsker, og den innvirkningen det har på deres avmakt. For min egen del ønsker jeg å stemme basert på min forståelse av partienes grunnverdier og deres plassering på de politiske skillelinjer, og så overlater jeg forvaltningen til forvaltningen.
Problemet ligger dog ikke utelukkende hos partiene og politikerne. Media spiller også en svært viktig rolle i politikken. Det blir ofte kritisert at media og politikere sammen driver rent spill for galleriet i debatter og at de undergraver politikken når de forsøker å skape den om til underholdning. Mange debatter får lov til å utspille seg på helt feil grunnlag, eksempelvis debatten om hijab i politiet. Saken handler verken om innvandring, snikislamisering, islamsk kvinnesyn eller respekt, den handler om hvorvidt man ønsker livssynssymboler i politiets uniform. En spennende og prinsipiell sak, men debatten har vært direkte skadelig. Media på sin side avhenger dog av å selge, og om en avis registrerer at en forside med Ari Behn selger bedre enn en forside med sultkatastrofer er det naturlig at den til en viss grad retter seg etter det. Det kan med andre ord slås fast at det er publikum som bestemmer hva som blir servert, som det jo også skal være i et demokrati, men publikum består, til tross for økt utdanningsnivå, ikke av statsvitere.
Et velfungerende demokrati avhenger av en kunnskapsrik og oppdatert befolkning, som tar individuelt ansvar for samfunnets utfordringer. Økonomen Mancur Olsens betraktning av at det for gjennomsnittsvelgeren er ulønnsomt å sette seg inn i kompliserte spørsmål er interessant, og knytter seg fint sammen med min argumentasjon om at velstandsveksten vår har brakt oss til et punkt hvor man sjelden ser nødvendigheten av å engasjere seg. Jeg velger allikevel å se en mulighet i at kunnskap kunne være lettere tilgjengelig. Mye av den informasjon som presenteres i media i dag er ute av kontekst og skråsikker. Det vi trenger er forståelse, ikke kulepunkter, og for min egen del nærer jeg en sterk mistro til alt som presenteres som sikkert, ensidig eller selvforklarende. Den fjerde statsmakt har ansvar for å forklare og opplyse på en god og konstruktiv måte, og må ikke være redd for å belære i den grad den er nå. Tilsvarende må publikum kreve å få presentert et godt bilde av viktige saker, selv om det kan virke unødvendig. Det er verdt å legge til at man har grunn til å være optimistisk i forhold til dette. Mens aviser generelt ser ut til å gå dårlige tider i møte i kamp med internett, øker opplagene til de meningsbærende avisene og magasinene som Klassekampen, NyTid og Morgenbladet. Det kan tyde på at de endringene jeg etterspør allerede er på vei, og at vår postindustrielle likegyldighet er et kort forbigående fenomen.
Et annet aspekt som peker mot det gode folkestyret og engasjementets renessanse er beklageligvis at vi nå står overfor noen virkelige problemer igjen. Finanskrisen har på sett og vis gjort det tydelig at de politiske institusjonene i land som USA ikke har vært sterke nok, mens Norge ikke er på langt nær like hardt rammet og trolig kan takke sine institusjoner for det. Uansett tror jeg politikken, både nasjonalt og internasjonalt, vil komme styrket ut når tanken om en avpolitisert, markedsstyrt verden mister sin troverdighet. Mer prekær er den gryende klimakrisen, som mer enn noe annet viser menneskers behov for å forene sine krefter og enes om kollektive løsninger. Hittil har det virket umulig å få på plass tilstrekkelige nasjonale eller internasjonale tiltak for å møte problemet, og det er meget mulig det som vil definere også det kommende klimamøtet i København. Klimakrisen er dog ikke noe vi kan la være å forholde oss til, og viljen til forandring vil øke i takt med naturkatastrofene.
Finans- og klimakrisen er to utfordringer vi må møte sammen, og som begge kaller på en dramatisk revurdering av livsstil og verdier. Forhåpentligvis vil politikere, partier og media se muligheten til, og nødvendigheten av, konstruktive debatter, og la disse sakene og deres prioriterte verdier prege høstens valgkamp.
Selv om engasjementet i partipolitikk foreløpig går tilbake, vokser de frivillige organisasjonene. Norge har en dyp dugnadsånd, og særlig ungdom engasjerer seg aktivt i en rekke organisasjoner lokalt, nasjonalt og noen ganger internasjonalt for å fremme sine interesser. Organisasjonene representerer en slags videreføring av tradisjonen for bevegelser, men har særlig de siste ti årene mistet mye av sin likhet med sine røtter. I takt med resten av det profesjonaliserte samfunnet har organisasjonene sett seg nødt til å opptre i mer ordnede former. Aksjonskanalen har mistet mye av sin gunst, i likhet med åpne debatter. I dag kan organisasjoner, med flere faste ansatte, minne mer om konsulentfirmaer enn folkebevegelser, og som et resultat mister man også her viktige deler av kontakten med folkedypet.
Enn så lenge består allikevel en form for visjonstenkning i organisasjonene, som fortsatt inspirerer, men det er grunn til å bekymre seg for at organisasjonene skal bli for tett knyttet til det offentlige.

Demokratiet i Norge står overfor en rekke utfordringer. De politiske institusjonene og media makter for tiden ikke å inspirere folket som de burde, samtidig som velgerne ikke er flinke nok til å kreve ansvar for og del i beslutningene og prioriteringene som gjøres. Organisasjonene har holdt ut litt bedre med å samle mennesker om grunnleggende verdier, men også de har undergått, og er i, store strukturelle endringer som kan ende opp med å gjøre dem til en forlengelse av forvaltningen mer enn bevegelser.
Fremover står verden overfor to dramatiske utfordringer, som kan vise seg å sprøyte nytt liv i demokrati og engasjement. Det vil tiden vise, men vi må også være bevisste på å bruke den muligheten til å fremme demokratiet som løsning.
Det er det viktigste av alt. At vi alltid er bevisste på demokratiets kapasitet til å møte store utfordringer, og hvordan vi kan bidra.