Konflikten på Sri Lanka

Her følger Politikk og menneskerettigheter-oppgaven min om Sri Lanka.

Merk at den ble skrevet allerede i januar i år, og at situasjonen har forandret seg siden den gang. Jeg er ikke lenger like optimistisk med tanke på en snarlig løsning.

Innledning

Konflikten på Sri Lanka står først og fremst mellom den Singalesiske regjeringen og den Tamilske paramilitære gruppen LTTE. Regjeringsstyrkenes inntog i Tamilsk område i 2008 har utløst de blodigste kampene det siste tiåret og innledet en ny fase i den 25 år lange borgerkrigen.

LTTE kjemper for et eget tamilsk land i nord- og østområdene av øya, og ser seg selv som frihetskjempere i sin kamp mot en diskriminerende og undertrykkende majoritet.

Regjeringen definerer dem som terrorister.

Konflikten har dype røtter og strekker seg tilbake til Europeisk kolonialisering. I 1983 brøt det ut en borgerkrig som har krevd rundt 70.000 liv, og drevet langt flere på flukt.

Norge har spilt en svært aktiv rolle i fredsarbeidet på Sri Lanka, men har til dels fått kritikk for sin tilnærming.

I mitt arbeid med oppgaven har jeg stilt flere spørsmål. Først og fremst har jeg hatt problemer med å forstå hvordan den kan ha vart så lenge. Etter det lille som presenteres i media er det vanskelig å få et overblikk over hva konflikten egentlig handler om.

Jeg vil si det er overraskende at de linjene jeg har trukket ikke er klarere gjort rede for i lett tilgjengelige kilder. Jeg har brukt mye tid på å lete frem partenes motivasjoner, og konfliktens handlingsforløp for å danne meg et bilde av sammenhenger.

Historisk bakgrunn

Den historiske bakgrunnen for denne konflikten og de etniske spenningene som driver den er komplekse og uklare. De første singaleserne kom til Sri Lanka sent på 500-tallet, trolig fra nord i India. På 1300-tallet etablerte et sørindisk dynasti et tamilsk kongedømme nord i Sri Lanka. Etter det jeg har lest kan det virke som om etnisitet ikke var grunn for noen forskjellsbehandling eller konflikt før kolonitiden fra 1500-tallet.[1] Kystområdene av øya kom under portugisisk kontroll på 1500-tallet og under Nederland på 1600-tallet.

Før britene koloniserte hele øya, og samlet den til Ceylon i 1815[2] hadde den ikke vært samlet under en makt siden 1100-tallet, og var som andre områder preget av flytende ”grenser” mellom flere maktsentre.

Britenes interesse for Sri Lanka kan kobles til den Amerikanske Revolusjonen mot slutten av 1700-tallet. I denne konflikten stod britene mot sine kolonier i Amerika, så vel som Frankrike og deres allierte Holland. Holland hadde på denne tiden en avtale med Kandykongedømmet (Singalesere sentralt i høylandet) på Sri Lanka om bruken av en naturlig havn i nordøst kalt Trincomalee, beskrevet av den britiske Admiral Nelson som verdens beste.

Kandykongedømmet var etter hvert blitt misfornøyd med hollendernes avtale, og ønsket hjelp fra britene til å bli kvitt dem. Britene viste liten interesse for dette før den amerikanske revolusjonen brøt ut, og de følte seg truet av at Frankrike kunne bruke Hollands Trincomalee som base for å angripe britene ved Kapp Det Gode Håp.

Britene brukte ”splitt og hersk” metoden på Sri Lanka og gjorde minoriteten tamiler til en lokal overklasse. De fikk tilgang til utdannelse, og ble brukt i den britiske administrasjonen[3]. Etter frigjøringen i 1948 mistet tamilene sin særegne stilling under den nye Singalesisk styrte staten.

Tamilminoriteten i landet har siden frigjøringen blitt diskriminert[4] under økende singalesisk nasjonalisme. I 1956 ble singalesisk gjort til eneste offisielle språk, hvorpå tamilene uttrykte sin misnøye, og i 1958 brøt de første anti-tamilske opprørene ut. Disse drepte titalls tamiler, fordrev tusener fra hjemmene sine og ga grunnlag for gjensidig mistro mellom tamiler og singalesere. Fra 1970 ble tamilene så begrenset til kvoter på høyere utdanning.

Misnøyen førte til at noen tamilske grupper brukte vold for å fremme sine ønsker. Den fremste av disse, Liberation Tigers of Tamil Eelam (LTTE) ble grunnlagt i 1976 og fortrengte snart de andre. Et LTTE-angrep på en singalesisk patrulje drepte 13 soldater i 1983, utløste store anti-tamilske opprør i hovedstaden Colombo og markerte starten på det tigrene kaller den første Eelamkrigen.

Siden da har det vært mange kamper, politiske likvideringer og to flere Eelamkriger før det i 2002 ble forhandlet frem en våpenhvile med Norge i meglerrolle.

Våpenhvilen har dessverre i ganske liten grad blitt respektert, særlig av LTTE. Etter en offensiv i 2004 har LTTE kontrollert østkysten av Sri Lanka frem til juli 2007.

I januar 2008 annulerte regjeringen våpenhvilen, og trappet opp kampene for å drive tigrene ut av sine områder i øst og nord. I Januar 2009 er tigrene presset inn på et område på mindre enn 1000 km² med 3000 stridende og 300000 sivile, som ifølge regjeringen blir brukt som menneskelige skjold.[5]

Faktorer som opprettholder konflikten

Sri Lanka preges av sterke nasjonalistiske ideologier på både tamilsk og singalesisk side.

Den singalesiske nasjonalistiske ideologien fremstiller Sri Lanka som et hellig land (Dharma dhipa, ”Øy under Buddhistisk lov”), og singaleserne som et arisk folk.[6]

Etter frigjøringen og demokratiseringen av Sri Lanka var ledende klasser i Sri Lanka redde for å miste kontrollen over en fattig befolkning. For å unngå dette fremmet de en nasjonalistisk ideologi som flyttet singalesernes interne problemer ut, og la skylden på britisk imperialisme og deres ”allierte”, tamilene.

Etter hvert som disse tankene fikk gjennomslag ble de politiske skillelinjene definert av etnisitet, og de samlede singalesernes makt i Sri Lanka var ubestridt. Den singalesiske makteliten mente at Sri Lanka var gitt singaleserne av Buddha selv, og at øya alltid hadde vært under et sentralt buddhistisk monarki. Dette gjorde igjen at forslag om og forsøk på å gi tamilene selvstyre under en føderal stat ble sett som landsforræderi og forbudt i landets andre grunnlov i 1972.[7]

Tamilene på sin side er overbevist om at det eksisterte et eget tamilsk land i Jaffna før kolonitiden, og at grensene for det fortsatt synes i det tamilske bosetningsmønsteret. Tamilene ser seg også som undertrykkede av den singalesiske majoriteten, spesielt ved innføringen av singalesisk som eneste offisielle språk, diskriminering i sysselsettingen i offentlig sektor, offentlig investering og anti-tamilsk vold.

Singaleserne derimot fremstiller tamilene som en majoritetsgruppe i sør-asia og en slags overklasse i Sri Lanka. Singaleserne har blitt betegnet som en ”majoritet med minoritetskompleks”, og hevder der hvor diskrimineringen av tamiler er ubestridelig at det har vært nødvendig for å balansere landet etter de ulikhetene kolonitiden produserte. [8]

Norges rolle i fredsprosessen og kritikken av den

Norge har hatt en sentral rolle i fredsprosessen på Sri Lanka siden de ble invitert inn som tilrettelegger for forhandlinger. Opp mot våpenhvileavtalen i 2002 jobbet bl.a. Erik Solheim med å bygge opp tillit mellom de to krigende partene. Både før og siden har Norge engasjert seg i å finne en politisk løsning på konflikten gjennom arbeid som styrker demokrati og menneskerettigheter, økonomisk utvikling og etablering av arbeidsplasser.

Norge har etablert seg som et av de mest innflytelsesrike landene i forhold til denne konflikten, på tross av anklager om partiskhet. Meglerstillingen har vært mulig fordi vi ulikt mange andre aktører som USA, India og EU, ikke definerer LTTE som en terrororganisasjon. Norge har bevisst gått bort i fra EUs terrorliste for å holde dørene åpne for forhandlinger i situasjoner som denne. [9] Flere har kritisert Norges uvillighet til å sterkt kommentere opptrappingen av konflikten og offensiven til regjeringsstyrkene, mens andre ser det som et strategisk trekk for å kunne komme tilbake med megling når den åpne krigføringen trappes ned.

En av de mest fremviste grunnene til at fredsmeglingen og etter hvert våpenhvilen har brutt sammen har vært at konflikten har blitt sett som mellom kun to parter; LTTE og Sri Lankas regjering. Disse har i stor grad vært preget av de mest ekstreme synspunktene på begge sider, som ikke alltid kan sies å reflektere sivilbefolkningens meninger.

Norske meglere har fått kritikk for dette, men viser til at mandatet i den runden var å forholde seg til disse to partene, selv om man så betydningen av de andre.[10]

Fremtidig løsning

Et av de mest effektive trekkene fra en meglers side vil kanskje nettopp av de grunner nevnt ovenfor være å hindre de to ytterpunktene i å blokkere mer moderate krefter i fremtidige diskusjoner. Bare ved å finne politiske løsninger som bygger opp landet som helhet og gjør hverdagen bedre for et flertall på alle sider kan en få slutt på denne konflikten.

Det må igjen skapes ny tillit mellom vanlige singalesere og tamiler, og de må kunne tro på hverandres ønsker om fred. Dette kan ikke gjøres om de mest nasjonalistiske elementene får definere debatten.

Det går mot en snarlig militær seier over LTTE i nord. Selv om det allikevel kommer til å være militante tamiler som kjemper, sannsynligvis mer en geriljakrig, kan bare det at LTTE mister sin statsposisjon overfor tamilene bidra til å svekke de ekstreme fraksjonene. Det er viktig at særlig Norge, med sin erfaring i konflikten og sitt kjente navn i området står klar til å sette i gang konstruktive prosesser så snart krigshandlingene avsluttes, og hindrer Sri Lanka i å se en militær seier som en løsning, men heller som en mulighet til forsoning med de gruppene som kan forsones.

I krigshandlingenes hete er det nå utrolig viktig for regjeringen, om den ønsker en varig fred, å sikre at den tamilske sivilbefolkningen ikke føler seg som et mål for angrepene. Selv ved, og kanskje spesielt ved, en militær seier ville det bare føre til økt bitterhet og styrket konflikten.

Konklusjon

Konflikten på Sri Lanka har en lang og komplisert bakgrunn, som kanskje bare delvis er relatert til dagens forhold og motiver. Den viser klart den farlige virkningen av nasjonalistiske ideologier som rettferdiggjøring for konflikter, og de langvarige og destruktive konsekvensene denne strategien kan få.

Allikevel er jeg optimistisk i forhold til en løsning på konflikten. Det at LTTE er i ferd med å bli slått i sin nåværende form kan gi regjeringen muligheter til å forbedre forholdet til mer moderate, sivile tamiler. LTTE kan komme tilbake med sterkere innslag av terrorvirksomhet og geriljakrig, men på lengre sikt bare forutsatt at den tamilske sivilbefolkningen fortsatt anerkjenner dem. Den singalesiske regjeringen bør gå til verks umiddelbart med å bygge tilliten og stabiliteten i den tamilske minoriteten.

Her kan Norge fortsatt spille en viktig rolle ved å oppfordre til endringer på Sri Lanka som likestiller de etniske gruppene.

---

[1] Sri Lanka: History and the Roots of Conflict av Jonathan Spencer, Routledge (1990)

[2] https://www.cia.gov/library/publications/the-world-factbook/geos/ce.html

[3] http://www.stavanger-kulturhus.no/stavanger_bibliotek/nord_soer_biblioteket/spoersmaal_og_svar/hvorfor_er_det_krig_i_sri_lanka

[4] http://www.globalis.no/Konflikter/Sri-Lanka

[5] online.wsj.com/article/SB123126502274557875.html (17.01.09)

[6] Sri Lanka: Nasjonalisme, identitet og migrasjon av Oddvar Hollup og Kristian Stokke, Tano Aschehoug (1997)

[7] Healing the Wounds: Essays on the Reconstruction of Societies After War

av Marie-Claire Foblets og Trutz von Trotha, Hart Publishing (2004)

[8] Sri Lanka: Nasjonalisme, identitet og migrasjon av Oddvar Hollup og Kristian Stokke, Tano Aschehoug (1997)

[9] Avviser Sri Lanka-kritikk, Jon Hanssen-Bauer, NyTid 14.03.08

[10] Avviser Sri Lanka-kritikk, Jon Hanssen-Bauer, NyTid 14.03.08