Revolusjoner

revolution (politics)

American Revolution (United States history)

Demokratiets utfordringer

I Kongeriket Norge fordeles makten etter et parlamentarisk system, hvor den utøvende makt utgår fra, og står til rette for, den bevilgende, nasjonalforsamlingen. Da man samlet seg på Eidsvoll i 1814 for å gi landet en ny grunnlov hentet man sterk inspirasjon fra andre moderne grunnlover, og det var særlig en mann som hadde stor innflytelse. Montesquieu var den som definerte maktfordelingsprinsippet, med den lovgivende og bevilgende makt, den utøvende makt og den dømmende makt, som moderne demokrati bygger på.
Tanken hans var ganske enkelt at ingen makt skulle bli så stor at den kunne misbrukes.
I dag fordeles makten også på lokalt plan, med fylkesting og fylkesutvalg, kommunestyre og –råd samt bystyre og byråd i de største byene, for å avlaste det sentrale leddet og for å minske avstanden mellom borger og beslutningstaker.
Selv om lokalpolitikken bl.a. skal være et bindeledd mellom folkedypet og det nasjonale nivået, virker interessen for den ikke å være tilfredsstillende. Deltagelsen ved lokalvalg er, om enn høyere enn ved lokalvalg i mange andre land det er nærliggende å sammenligne seg med, ikke høy nok, og fylkestingene kommer aller dårligst ut. Hva sier det om demokratiet og organiseringen av det regionale og lokale nivået at valgdeltagelsen er så mye lavere der enn på nasjonalt nivå?

Det blir stadig trukket frem at den gjennomsnittlige borger er i ferd med å miste interessen i det demokratiske systemet, og særlig partipolitikken. Partiene har færre medlemmer enn tidligere, velgerne er mindre trofaste fra valg til valg og politikerne fremstår mer og mer som en styrende klasse for seg selv heller enn våre representanter. Hvorfor er det blitt slik?
Som Professor Øyvind Østerud skriver i ”Demokratiets rystelser” er fortidens sterke sosiale bevegelser marginalisert av suksess. Det kan virke som om de store, viktige kampene demokratiet bygger på allerede er kjempet, og det er vanskeligere nå å finne sine mål. Det er nettopp det som er demokratiets akilleshæl; nødvendigheten av visjonen om en bedre verden, og prekære omstendigheters evne til å mobilisere massene.
Det er vanskeligere nå, å velge sine kamper. Det mangler ikke på idealister som vil holde tradisjonen i hevd og lede nye bevegelser. Det mangler heller ikke på gode saker å kjempe for. Det som mangler i den etablerte modellen er nå ganske enkelt at man føler problemene på kroppen, noe man ikke gjør i den grad at man kollektivt kan inspireres på samme måte som tidligere i det tjuende århundre. Våre lederskikkelser har ikke omstilt seg til en tid hvor mange av de store kampene allerede er kjempet, og følgelig virker mange politiske skillelinjer ikke så viktige nå som de gjorde tidligere, eksempelvis klassemotsetninger og kvinnesaken.
Derfor er demokratiet utsatt i vår postindustrielle tid, fordi vi har nådd et nivå av velstand som marginaliserer de allmenngyldige problemene og undergraver, ikke engasjement, men folkets evne til å trekke i samme retning. Allikevel vil jeg ikke slutte meg til dem som mener demokratiet ikke lenger passer som styreform. Det står overfor store utfordringer, men som Winston Churchill sa: ”Demokratiet er den dårligst tenkelige styreform, foruten alle alternativene.”
Å gi opp folkestyret og evnen til å påvirke sitt liv og sin verden gjennom å komme til enighet med andre er for meg helt uaktuelt, selv i møte med den tilsynelatende ineffektiviteten i postmoderne demokrati.
Politikerne opplever, heldigvis, de samme problemene som oss andre. De finner det vanskelig å mobilisere, å selge visjoner, om de i det hele tatt har noen. Dermed reduseres den politiske debatten til flisespikkeri og paragrafridning istedenfor å være en arena for verdier som skal brynes mot hverandre.
Mens valg kan avgjøres av enkeltsaker som varm skolemat og innvandringspolitikk og velgerne vingler, merker vi alle at noe ikke stemmer. Politikerforakt og følelsen av avmakt vokser når vi i liten grad har innsikt i prosessene og politikernes personlighet eller lojalitet. På en måte kan man si at denne tendensen til profilering på enkeltsaker er et skritt i retning direkte demokrati, hvor en stemme til det ene partiet er en stemme for strengere innvandringspolitikk mens en stemme til det andre er en stemme mot. Dette kan på sett og vis sees som et forsøk på å gi velgerne en mer direkte forståelse av hvor stemmen deres går, men denne tilnærmingen kan ikke unngå å utelate en rekke andre viktige spørsmål. Da blir problemet i hvilken grad velgerne føler forståelse for den overordnede retning politikere og partier ønsker, og den innvirkningen det har på deres avmakt. For min egen del ønsker jeg å stemme basert på min forståelse av partienes grunnverdier og deres plassering på de politiske skillelinjer, og så overlater jeg forvaltningen til forvaltningen.
Problemet ligger dog ikke utelukkende hos partiene og politikerne. Media spiller også en svært viktig rolle i politikken. Det blir ofte kritisert at media og politikere sammen driver rent spill for galleriet i debatter og at de undergraver politikken når de forsøker å skape den om til underholdning. Mange debatter får lov til å utspille seg på helt feil grunnlag, eksempelvis debatten om hijab i politiet. Saken handler verken om innvandring, snikislamisering, islamsk kvinnesyn eller respekt, den handler om hvorvidt man ønsker livssynssymboler i politiets uniform. En spennende og prinsipiell sak, men debatten har vært direkte skadelig. Media på sin side avhenger dog av å selge, og om en avis registrerer at en forside med Ari Behn selger bedre enn en forside med sultkatastrofer er det naturlig at den til en viss grad retter seg etter det. Det kan med andre ord slås fast at det er publikum som bestemmer hva som blir servert, som det jo også skal være i et demokrati, men publikum består, til tross for økt utdanningsnivå, ikke av statsvitere.
Et velfungerende demokrati avhenger av en kunnskapsrik og oppdatert befolkning, som tar individuelt ansvar for samfunnets utfordringer. Økonomen Mancur Olsens betraktning av at det for gjennomsnittsvelgeren er ulønnsomt å sette seg inn i kompliserte spørsmål er interessant, og knytter seg fint sammen med min argumentasjon om at velstandsveksten vår har brakt oss til et punkt hvor man sjelden ser nødvendigheten av å engasjere seg. Jeg velger allikevel å se en mulighet i at kunnskap kunne være lettere tilgjengelig. Mye av den informasjon som presenteres i media i dag er ute av kontekst og skråsikker. Det vi trenger er forståelse, ikke kulepunkter, og for min egen del nærer jeg en sterk mistro til alt som presenteres som sikkert, ensidig eller selvforklarende. Den fjerde statsmakt har ansvar for å forklare og opplyse på en god og konstruktiv måte, og må ikke være redd for å belære i den grad den er nå. Tilsvarende må publikum kreve å få presentert et godt bilde av viktige saker, selv om det kan virke unødvendig. Det er verdt å legge til at man har grunn til å være optimistisk i forhold til dette. Mens aviser generelt ser ut til å gå dårlige tider i møte i kamp med internett, øker opplagene til de meningsbærende avisene og magasinene som Klassekampen, NyTid og Morgenbladet. Det kan tyde på at de endringene jeg etterspør allerede er på vei, og at vår postindustrielle likegyldighet er et kort forbigående fenomen.
Et annet aspekt som peker mot det gode folkestyret og engasjementets renessanse er beklageligvis at vi nå står overfor noen virkelige problemer igjen. Finanskrisen har på sett og vis gjort det tydelig at de politiske institusjonene i land som USA ikke har vært sterke nok, mens Norge ikke er på langt nær like hardt rammet og trolig kan takke sine institusjoner for det. Uansett tror jeg politikken, både nasjonalt og internasjonalt, vil komme styrket ut når tanken om en avpolitisert, markedsstyrt verden mister sin troverdighet. Mer prekær er den gryende klimakrisen, som mer enn noe annet viser menneskers behov for å forene sine krefter og enes om kollektive løsninger. Hittil har det virket umulig å få på plass tilstrekkelige nasjonale eller internasjonale tiltak for å møte problemet, og det er meget mulig det som vil definere også det kommende klimamøtet i København. Klimakrisen er dog ikke noe vi kan la være å forholde oss til, og viljen til forandring vil øke i takt med naturkatastrofene.
Finans- og klimakrisen er to utfordringer vi må møte sammen, og som begge kaller på en dramatisk revurdering av livsstil og verdier. Forhåpentligvis vil politikere, partier og media se muligheten til, og nødvendigheten av, konstruktive debatter, og la disse sakene og deres prioriterte verdier prege høstens valgkamp.
Selv om engasjementet i partipolitikk foreløpig går tilbake, vokser de frivillige organisasjonene. Norge har en dyp dugnadsånd, og særlig ungdom engasjerer seg aktivt i en rekke organisasjoner lokalt, nasjonalt og noen ganger internasjonalt for å fremme sine interesser. Organisasjonene representerer en slags videreføring av tradisjonen for bevegelser, men har særlig de siste ti årene mistet mye av sin likhet med sine røtter. I takt med resten av det profesjonaliserte samfunnet har organisasjonene sett seg nødt til å opptre i mer ordnede former. Aksjonskanalen har mistet mye av sin gunst, i likhet med åpne debatter. I dag kan organisasjoner, med flere faste ansatte, minne mer om konsulentfirmaer enn folkebevegelser, og som et resultat mister man også her viktige deler av kontakten med folkedypet.
Enn så lenge består allikevel en form for visjonstenkning i organisasjonene, som fortsatt inspirerer, men det er grunn til å bekymre seg for at organisasjonene skal bli for tett knyttet til det offentlige.

Demokratiet i Norge står overfor en rekke utfordringer. De politiske institusjonene og media makter for tiden ikke å inspirere folket som de burde, samtidig som velgerne ikke er flinke nok til å kreve ansvar for og del i beslutningene og prioriteringene som gjøres. Organisasjonene har holdt ut litt bedre med å samle mennesker om grunnleggende verdier, men også de har undergått, og er i, store strukturelle endringer som kan ende opp med å gjøre dem til en forlengelse av forvaltningen mer enn bevegelser.
Fremover står verden overfor to dramatiske utfordringer, som kan vise seg å sprøyte nytt liv i demokrati og engasjement. Det vil tiden vise, men vi må også være bevisste på å bruke den muligheten til å fremme demokratiet som løsning.
Det er det viktigste av alt. At vi alltid er bevisste på demokratiets kapasitet til å møte store utfordringer, og hvordan vi kan bidra.

Skolen som sentral oppvekstarena

Skolen er allerede så mye mer enn bare fagene. Skolen er vennene du får, inspirasjonen som blir ved deg og hva enn elevene gjør og tenker når de ikke følger med i timen. Er tiden inne for å se skolen for det den er, og å forholde seg til den ikke bare som fag, men som en oppvekstarena?

Den kulturelle skolesekken og lignende er svært positive tiltak, men ekte kultur bevilges ikke. Den vokser frem fra folkedypet, og den forutsetter et engasjement og et eierforhold som altfor få elever har til skolen sin. Mange elever ser skolen som et pliktløp der de etter lærerens beste evne skal innprentes med kunnskap byråkrater mener det er viktig de har med seg. På tross av idealer om ansvar for egen læring mangler elever mulighet til, forståelse for og grunn til å engasjere seg i sin egen hverdag. Skolen inspirerer i beste fall elevene til å gjøre leksene.

På enkelte skoler er situasjonen en annen. Der organiserer elevene foredrag, debatter, idrettsturneringer, tegneklubber, filmkvelder, fester, sine egne kor og orkestre, kantine, improvisasjonsteater, ekstrakurs og skoleavis. Dette er et direkte resultat av at elevene føler seg ansvarlige for skolen, og at de opplever at de har innflytelse.
Lærere, skoleledelse, forvaltning og politikere må alle bli oppmerksom på den kreativiteten og de evnene som ligger latent i elevmassen, og være bevisste på å stimulere den. Der man lykkes med det vil det reflekteres i elevenes trivsel, faglige prestasjoner, deres respekt for hverandre og sine lærere, og i lærerenes respekt for dem.

Om man kan gjennomføre dette på en større skala kan elevene få en skole som utfordrer hele dem, og lar dem ta del i utformingen av sin egen oppvekstarena. Slik dyrker man kultur.

Det begynner å bli lenge siden siste reform nå.

Les qualités physiques contre la personnalité

Si vous parcouriez au centre-ville, vous allez voir là des grand images de, se disait, belles filles, et parfois un beau homme aussi. Si vous regarder la télé, vous allez voir des avertissements de cosmétique française. Si vous allez au ciné, vous allez voir, la plupart de temps, des gens beaux.

Qu’est-ce qu’il se passe ? Est-ce que notre société mettre les qualités physiques devant la personnalité ? Et si c’est vrai, pourquoi maintenant ?

Je crois qu’un part de cette tendance est que le focus sur les qualités physiques se montre quand on expérience des époques avec un haute standard de vivre, et de progression économique. Je ne sais pas, mais il me semble que quand on a satisfait tout les autres désirs du corps, nous restes seulement la beauté.

Il faut dire, quand même, que la beauté n’est plus juste un attribut de la nature, ou la grâce donné par dieu. Aujourd’hui, les qualités physiques sont des signes d’une bonne vie, et des habits sains. Nous sommes vraiment postmodernistes, quand nous pesons succès d’après comment on évite les possibilités du confort moderne.

Nous habitons dans une société plus visuelle qu’avant dans autres aspects aussi. Nous sommes exposés pour beaucoup plus d’information par jour que les générations avant nous, et comme une image dit plus que des milles mots, ca va sans dire qu’on voit les pours de utiliser des images quand c’est possible. C’est vrai qu’on peut perdre part de la nuance de son message si on utilise une image en place d’un texte, mais on gagne beaucoup en espace, et on peut communiquer avec une vitesse incroyable.

Les images peuvent aussi fonctionner mieux que texte dans un setting international, mais ca dépend de beaucoup de choses. Avec temps, ca va s’améliorer, quand on s’approche une langue standard d’images plus fort. Déjà il y a des images qui sont reconnu partout, mais il reste encore des possibilités pour des ambiguïtés.

Ce que je veux dire, c’est qu’on vit plus vite, et avec beaucoup plus d’information et impression qu’avant, et pour pouvoir utiliser tout cet information, nous obligeons le simplifier un peu.

Je crois que c’est beaucoup la même chose avec des gens. Nous avons de contact avec beaucoup plus de gens qu’avant. Il y a beaucoup plus de gens dans le monde, et nous sommes plus conscientes de nos différences culturelles, religieux, politiques et aussi entre nos gouts de la musique.

Nous ne pouvons pas lire le CV de tout les gens que nous rencontrons, et nous n’avons pas toujours l’opportunité de lui parler assez pour les connaitre. Et voila, nous essayons les regarder à sa place.

A mon avis, la personnalité est si importante que toujours. C’est juste qu’on ait adopté des autres façons de fait la connaissance. La première impression a toujours était très importante, mais aujourd’hui, ca peut être la seule impression que vous ait.

On pouvait discuter si c’est une bonne solution d’interpréter des personnalités aux qualités physiques, mais je n’ai pas de meilleure suggestion pour aborder notre époque d’information. Sans dire rien sur les possibles conséquences de cette approche, je ne crois pas que l’apparent focus sur la physique soit fondé sur une superficialité, mais sur une nécessité.

Konflikten på Sri Lanka

Her følger Politikk og menneskerettigheter-oppgaven min om Sri Lanka.

Merk at den ble skrevet allerede i januar i år, og at situasjonen har forandret seg siden den gang. Jeg er ikke lenger like optimistisk med tanke på en snarlig løsning.

Innledning

Konflikten på Sri Lanka står først og fremst mellom den Singalesiske regjeringen og den Tamilske paramilitære gruppen LTTE. Regjeringsstyrkenes inntog i Tamilsk område i 2008 har utløst de blodigste kampene det siste tiåret og innledet en ny fase i den 25 år lange borgerkrigen.

LTTE kjemper for et eget tamilsk land i nord- og østområdene av øya, og ser seg selv som frihetskjempere i sin kamp mot en diskriminerende og undertrykkende majoritet.

Regjeringen definerer dem som terrorister.

Konflikten har dype røtter og strekker seg tilbake til Europeisk kolonialisering. I 1983 brøt det ut en borgerkrig som har krevd rundt 70.000 liv, og drevet langt flere på flukt.

Norge har spilt en svært aktiv rolle i fredsarbeidet på Sri Lanka, men har til dels fått kritikk for sin tilnærming.

I mitt arbeid med oppgaven har jeg stilt flere spørsmål. Først og fremst har jeg hatt problemer med å forstå hvordan den kan ha vart så lenge. Etter det lille som presenteres i media er det vanskelig å få et overblikk over hva konflikten egentlig handler om.

Jeg vil si det er overraskende at de linjene jeg har trukket ikke er klarere gjort rede for i lett tilgjengelige kilder. Jeg har brukt mye tid på å lete frem partenes motivasjoner, og konfliktens handlingsforløp for å danne meg et bilde av sammenhenger.

Historisk bakgrunn

Den historiske bakgrunnen for denne konflikten og de etniske spenningene som driver den er komplekse og uklare. De første singaleserne kom til Sri Lanka sent på 500-tallet, trolig fra nord i India. På 1300-tallet etablerte et sørindisk dynasti et tamilsk kongedømme nord i Sri Lanka. Etter det jeg har lest kan det virke som om etnisitet ikke var grunn for noen forskjellsbehandling eller konflikt før kolonitiden fra 1500-tallet.[1] Kystområdene av øya kom under portugisisk kontroll på 1500-tallet og under Nederland på 1600-tallet.

Før britene koloniserte hele øya, og samlet den til Ceylon i 1815[2] hadde den ikke vært samlet under en makt siden 1100-tallet, og var som andre områder preget av flytende ”grenser” mellom flere maktsentre.

Britenes interesse for Sri Lanka kan kobles til den Amerikanske Revolusjonen mot slutten av 1700-tallet. I denne konflikten stod britene mot sine kolonier i Amerika, så vel som Frankrike og deres allierte Holland. Holland hadde på denne tiden en avtale med Kandykongedømmet (Singalesere sentralt i høylandet) på Sri Lanka om bruken av en naturlig havn i nordøst kalt Trincomalee, beskrevet av den britiske Admiral Nelson som verdens beste.

Kandykongedømmet var etter hvert blitt misfornøyd med hollendernes avtale, og ønsket hjelp fra britene til å bli kvitt dem. Britene viste liten interesse for dette før den amerikanske revolusjonen brøt ut, og de følte seg truet av at Frankrike kunne bruke Hollands Trincomalee som base for å angripe britene ved Kapp Det Gode Håp.

Britene brukte ”splitt og hersk” metoden på Sri Lanka og gjorde minoriteten tamiler til en lokal overklasse. De fikk tilgang til utdannelse, og ble brukt i den britiske administrasjonen[3]. Etter frigjøringen i 1948 mistet tamilene sin særegne stilling under den nye Singalesisk styrte staten.

Tamilminoriteten i landet har siden frigjøringen blitt diskriminert[4] under økende singalesisk nasjonalisme. I 1956 ble singalesisk gjort til eneste offisielle språk, hvorpå tamilene uttrykte sin misnøye, og i 1958 brøt de første anti-tamilske opprørene ut. Disse drepte titalls tamiler, fordrev tusener fra hjemmene sine og ga grunnlag for gjensidig mistro mellom tamiler og singalesere. Fra 1970 ble tamilene så begrenset til kvoter på høyere utdanning.

Misnøyen førte til at noen tamilske grupper brukte vold for å fremme sine ønsker. Den fremste av disse, Liberation Tigers of Tamil Eelam (LTTE) ble grunnlagt i 1976 og fortrengte snart de andre. Et LTTE-angrep på en singalesisk patrulje drepte 13 soldater i 1983, utløste store anti-tamilske opprør i hovedstaden Colombo og markerte starten på det tigrene kaller den første Eelamkrigen.

Siden da har det vært mange kamper, politiske likvideringer og to flere Eelamkriger før det i 2002 ble forhandlet frem en våpenhvile med Norge i meglerrolle.

Våpenhvilen har dessverre i ganske liten grad blitt respektert, særlig av LTTE. Etter en offensiv i 2004 har LTTE kontrollert østkysten av Sri Lanka frem til juli 2007.

I januar 2008 annulerte regjeringen våpenhvilen, og trappet opp kampene for å drive tigrene ut av sine områder i øst og nord. I Januar 2009 er tigrene presset inn på et område på mindre enn 1000 km² med 3000 stridende og 300000 sivile, som ifølge regjeringen blir brukt som menneskelige skjold.[5]

Faktorer som opprettholder konflikten

Sri Lanka preges av sterke nasjonalistiske ideologier på både tamilsk og singalesisk side.

Den singalesiske nasjonalistiske ideologien fremstiller Sri Lanka som et hellig land (Dharma dhipa, ”Øy under Buddhistisk lov”), og singaleserne som et arisk folk.[6]

Etter frigjøringen og demokratiseringen av Sri Lanka var ledende klasser i Sri Lanka redde for å miste kontrollen over en fattig befolkning. For å unngå dette fremmet de en nasjonalistisk ideologi som flyttet singalesernes interne problemer ut, og la skylden på britisk imperialisme og deres ”allierte”, tamilene.

Etter hvert som disse tankene fikk gjennomslag ble de politiske skillelinjene definert av etnisitet, og de samlede singalesernes makt i Sri Lanka var ubestridt. Den singalesiske makteliten mente at Sri Lanka var gitt singaleserne av Buddha selv, og at øya alltid hadde vært under et sentralt buddhistisk monarki. Dette gjorde igjen at forslag om og forsøk på å gi tamilene selvstyre under en føderal stat ble sett som landsforræderi og forbudt i landets andre grunnlov i 1972.[7]

Tamilene på sin side er overbevist om at det eksisterte et eget tamilsk land i Jaffna før kolonitiden, og at grensene for det fortsatt synes i det tamilske bosetningsmønsteret. Tamilene ser seg også som undertrykkede av den singalesiske majoriteten, spesielt ved innføringen av singalesisk som eneste offisielle språk, diskriminering i sysselsettingen i offentlig sektor, offentlig investering og anti-tamilsk vold.

Singaleserne derimot fremstiller tamilene som en majoritetsgruppe i sør-asia og en slags overklasse i Sri Lanka. Singaleserne har blitt betegnet som en ”majoritet med minoritetskompleks”, og hevder der hvor diskrimineringen av tamiler er ubestridelig at det har vært nødvendig for å balansere landet etter de ulikhetene kolonitiden produserte. [8]

Norges rolle i fredsprosessen og kritikken av den

Norge har hatt en sentral rolle i fredsprosessen på Sri Lanka siden de ble invitert inn som tilrettelegger for forhandlinger. Opp mot våpenhvileavtalen i 2002 jobbet bl.a. Erik Solheim med å bygge opp tillit mellom de to krigende partene. Både før og siden har Norge engasjert seg i å finne en politisk løsning på konflikten gjennom arbeid som styrker demokrati og menneskerettigheter, økonomisk utvikling og etablering av arbeidsplasser.

Norge har etablert seg som et av de mest innflytelsesrike landene i forhold til denne konflikten, på tross av anklager om partiskhet. Meglerstillingen har vært mulig fordi vi ulikt mange andre aktører som USA, India og EU, ikke definerer LTTE som en terrororganisasjon. Norge har bevisst gått bort i fra EUs terrorliste for å holde dørene åpne for forhandlinger i situasjoner som denne. [9] Flere har kritisert Norges uvillighet til å sterkt kommentere opptrappingen av konflikten og offensiven til regjeringsstyrkene, mens andre ser det som et strategisk trekk for å kunne komme tilbake med megling når den åpne krigføringen trappes ned.

En av de mest fremviste grunnene til at fredsmeglingen og etter hvert våpenhvilen har brutt sammen har vært at konflikten har blitt sett som mellom kun to parter; LTTE og Sri Lankas regjering. Disse har i stor grad vært preget av de mest ekstreme synspunktene på begge sider, som ikke alltid kan sies å reflektere sivilbefolkningens meninger.

Norske meglere har fått kritikk for dette, men viser til at mandatet i den runden var å forholde seg til disse to partene, selv om man så betydningen av de andre.[10]

Fremtidig løsning

Et av de mest effektive trekkene fra en meglers side vil kanskje nettopp av de grunner nevnt ovenfor være å hindre de to ytterpunktene i å blokkere mer moderate krefter i fremtidige diskusjoner. Bare ved å finne politiske løsninger som bygger opp landet som helhet og gjør hverdagen bedre for et flertall på alle sider kan en få slutt på denne konflikten.

Det må igjen skapes ny tillit mellom vanlige singalesere og tamiler, og de må kunne tro på hverandres ønsker om fred. Dette kan ikke gjøres om de mest nasjonalistiske elementene får definere debatten.

Det går mot en snarlig militær seier over LTTE i nord. Selv om det allikevel kommer til å være militante tamiler som kjemper, sannsynligvis mer en geriljakrig, kan bare det at LTTE mister sin statsposisjon overfor tamilene bidra til å svekke de ekstreme fraksjonene. Det er viktig at særlig Norge, med sin erfaring i konflikten og sitt kjente navn i området står klar til å sette i gang konstruktive prosesser så snart krigshandlingene avsluttes, og hindrer Sri Lanka i å se en militær seier som en løsning, men heller som en mulighet til forsoning med de gruppene som kan forsones.

I krigshandlingenes hete er det nå utrolig viktig for regjeringen, om den ønsker en varig fred, å sikre at den tamilske sivilbefolkningen ikke føler seg som et mål for angrepene. Selv ved, og kanskje spesielt ved, en militær seier ville det bare føre til økt bitterhet og styrket konflikten.

Konklusjon

Konflikten på Sri Lanka har en lang og komplisert bakgrunn, som kanskje bare delvis er relatert til dagens forhold og motiver. Den viser klart den farlige virkningen av nasjonalistiske ideologier som rettferdiggjøring for konflikter, og de langvarige og destruktive konsekvensene denne strategien kan få.

Allikevel er jeg optimistisk i forhold til en løsning på konflikten. Det at LTTE er i ferd med å bli slått i sin nåværende form kan gi regjeringen muligheter til å forbedre forholdet til mer moderate, sivile tamiler. LTTE kan komme tilbake med sterkere innslag av terrorvirksomhet og geriljakrig, men på lengre sikt bare forutsatt at den tamilske sivilbefolkningen fortsatt anerkjenner dem. Den singalesiske regjeringen bør gå til verks umiddelbart med å bygge tilliten og stabiliteten i den tamilske minoriteten.

Her kan Norge fortsatt spille en viktig rolle ved å oppfordre til endringer på Sri Lanka som likestiller de etniske gruppene.

---

[1] Sri Lanka: History and the Roots of Conflict av Jonathan Spencer, Routledge (1990)

[2] https://www.cia.gov/library/publications/the-world-factbook/geos/ce.html

[3] http://www.stavanger-kulturhus.no/stavanger_bibliotek/nord_soer_biblioteket/spoersmaal_og_svar/hvorfor_er_det_krig_i_sri_lanka

[4] http://www.globalis.no/Konflikter/Sri-Lanka

[5] online.wsj.com/article/SB123126502274557875.html (17.01.09)

[6] Sri Lanka: Nasjonalisme, identitet og migrasjon av Oddvar Hollup og Kristian Stokke, Tano Aschehoug (1997)

[7] Healing the Wounds: Essays on the Reconstruction of Societies After War

av Marie-Claire Foblets og Trutz von Trotha, Hart Publishing (2004)

[8] Sri Lanka: Nasjonalisme, identitet og migrasjon av Oddvar Hollup og Kristian Stokke, Tano Aschehoug (1997)

[9] Avviser Sri Lanka-kritikk, Jon Hanssen-Bauer, NyTid 14.03.08

[10] Avviser Sri Lanka-kritikk, Jon Hanssen-Bauer, NyTid 14.03.08

Ban Ki-moon in the GA hall

- Det er enda godt du er behagelig å se på.

- Jeg venter på sjeiken min, jeg.

- Jeg venter på oljefunnet mitt,
og sådan sitter vi,
mens livet flyr forbi.
fanden for no' dritt!