Du og jeg og vi to

Du ser ham for deg. I et av sine hysteriske øyeblikk, der han liksom roterer rundt sin egen akse. Svever gjennom det lille universet han har skapt for seg selv, hvor han samler alle livets skjønnheter, absurditeter og forferdeligheter. Legger dem på sprit og venter.
Venter til tiden er inne.
Han syns han er så deilig, han syns han er så morsom. Du vet ikke hva du syns, men du aner noe under gliset.
Bak den artige skruen du hjalp ham løsne.

Når han bryter sammen av latter over noe ingen andre synes er morsomt, ikke engang du. Når han prøver å beherske seg, der ser du frykten i øynene hans. Frykten for at dette kan være siste gang han slipper unna. Frykten for at han er gal som ler, eller at alle rundt ham er gale som ikke gjør det.
Han vender seg mot deg, bedende, og du himler med øynene bare for å se om han faller denne gangen.

Men du ser feil. Det er ingen frykt i de øynene. Det er adrenalin.
Det er skyggen av kicket han får når han titter over kanten. Når han skumper borti galskapen og dytter alt som fins av god smak og dannelse utfor.
Akkurat der, når han ser det falle, slår det deg;

Er jeg ikke alene?