Gott ist tot

Da jeg var ung, yngre, var jeg kristen. Uten at jeg tenkte noe videre over det. Familien min var jo kristen, jeg var døpt, og kunne Fader Vår. Et barn av statskirken.

Så kom skjebnesvangre niende klasse, og konfirmasjonstiden begynte. Jeg ble plutselig usikker. Som en av verdens siste, hadde jeg funnet tid til å lese DaVinci-koden, og det var jo ikke særlig oppløftende saker.

Etter måneder med konfirmasjonsundervisning, refleksjon og diskusjon kunne jeg til slutt konstatere at jeg ikke var kristen allikevel, ikke helt uten undring fra verken prest eller familie.

Reaksjonen som virkelig festet seg, var allikevel fra en annen konfirmant; “Hva? Konfirmerer du deg ikke for penger? Er du sånn som er interressert i prinsipper og sånn, at du virkelig skal tro liksom?”. Klassisk.

I ettertid har jeg lurt på om jeg var for opphengt i systemet rundt troen, det som utgjør selve religionen. Jeg misliker organisert tro, som jeg misliker organisert trening. Klart det kan gjøre mye godt for mange, men når det kaver seg til en sånn posisjon i samfunnets identitet som mine to eksempler, har det kommet for langt. En annen ting er menneskers tydelige avhengighet av fellesskap, selv i noe så personlig og intimt som tro.

Det jeg vil frem til er at troen er for mektig, og jeg vil ikke se den svekket, besudlet eller misbrukt i noen av våre uperfekte systemer.

Kanskje var jeg for opphengt i hvorvidt religiøse fortellinger er basert på sannhet. Jeg ville vite om de som “skapte” kristendommen stod for den selv, eller om det var spill for galleriet og maktkamp alt sammen. Jeg vil ikke se bort i fra at dette fokuset kan ha hatt en fatal innvirkning på min innbilte religiøse identitet, men i verste fall ville dette alene ha vendt meg bort fra religion. Hadde jeg ønsket å tro, kunne jeg fortsatt funnet en plass til det.

Først og fremst tror jeg at jeg ikke er villig til å gi slipp på noe av mitt intellektuelle selvstyre.
Selv om min tenkte gudeskikkelse uten en religiøs ramme ville være helt underlagt min personlige bevissthet, vil jeg kunne definere livets aspekter som det passer meg, uten å måtte forsvare mine tanker for noe annet vesen enn mitt eget.

Jeg trenger den mobiliteten. Jeg trenger å kunne stille spørsmål ved de sannhetene som virker mest innlysende. Jeg vil kunne plukke fra hverandre moral, håp, kjærlighet, død og mening, bare for å sette begrepene sammen igjen på en litt annen måte etterpå.

Akutte anfall av nihilisme, om du vil, bare for å tvinge meg selv til å finne mål og mening.

Gud er død. Gud forblir død. Og vi har drept ham. (...) Det som var helligst og mektigst av alt det verden har sett har blødd til døde under våre kniver; hvem vil tørke blodet av oss? (...) Er ikke storheten i denne handlingen for stor for oss? Må vi ikke selv bli guder bare for å synes den verdig?

- Nietzsche, Die fröhliche Wissenschaft