Iron Sky

Randy Racism - Behind the Scenes

Oh such grace, oh such beauty

OSS 117 Le Caire, nid d'espions

Hvilken film skal vi se i fransken?

denne.

Scripts and such

I was googlin' just now and look what I found!
Not shabby!

I've written one scene in it now and it seems really simple and well put together. Automatic formatting, automatic index-cards for rearranging your storyline, and there's an online service apparently where you (we) can backup our scripts, but most importantly, collaborate on them.
And the punch-line? It's free.

If anybody would care to be a part of the script-writing team we're putting together I suggest they download this neat little piece of freeware [RECOMMENDED] and get started!

My online username is radreels.

[RECOMMENDED] is very much an inside joke that might still resonate with about 50% of my audience. Fascinating.

Fløyte er gangstah!

Wow!

Denne videoen er så fascinerende.

Gutta er ikke kjekke, jentene er ikke pene og ingen av dem har stil eller kan danse for fem flate øre. Også er den klippet som en dårlig tegneserie.

Unnskyld, men tar han fyren en fløyte opp av innerlomma? Come on. Oh Yeah!

It´s like r-r-r-random!

Livet eller noko som liknar

Politi var eg forøvrig berre i barnehagen, der eg som politimeister sprang etter jentene med min høgre hand og ven for livet, hvis navn unslepp meg, for å halde dei ansvarlege for all den sorg og smerte dei kunne påføre oss seinare.

Terrorlovgivninga kom tidleg til Bamse Brakar Barnehage

Kanskje kunne eg prøve meg i UD. Gjere mitt for å redde verda frå anti-semittistar, anti-islamistar og anna anti-pakk som later til å tru at verda er deira eigne personlege Colosseum. Det høyrast gjevande ut, men eg har ei kjensle av at eg kjem til å levere ein skikkelig flau vits for mykje og starte ein atomkrig.

Eg sparar fotnotevitsen min til seinare.

utdrag frå nynorsktentamen, om fagval (!)

How far out are you now man?

Space is of the essence. 

Time is inconsequential.

tenk litt på det

Orkester i toget?

En av ideene som ble luftet rundt det lystige bordet på helgens landsmøte i De Unges Orkesterforbund var muligeten for å få symfoniorkester med i 17. mai-toget.
Som vi alle vet er vi i i symfoniorkestere velsignet med noen store fine strykere som kaller seg cellister og bassister. Den eneste nedsiden med dem er at de ikke kan bevege seg mens de spiller. Tradisjonelt har dette vært til hinder for å få dem med i 17. mai-toget men etter en av undertegnedes anerkjente brainstorminger kom man frem til at hele symfoniorkesteret kunne plasseres på en stor, trillende palle. En karnevalsvogn e.l.

På denne kunne orkesteret transporteres rundt i byens gater for å lindre befolkningens korpssmerter.

Hva som skal dra denne "pallen" er ennå uvisst, men foreløpige forslag inkluderer politihester og/eller korpsmusikere.

Everyday normal guy

I have good memories from my childhood, bitch.

I feel ya.

Wow.

Noen artige kortfilmer på Joost.

Anbefales.

Say what?

"Høyre har i for stor grad latt partiets politiske filosofi reduseres til et spørsmål om kroner og øre."
"Partiet må gå tilbake til røttene for å formulere en konservativ visjon og strategi for fremtiden"
(De skal altså se i fortiden for å fornye sin evne til å bevare ting som de er nå i fremtiden?)

- Avtroppende Unge Høyre-leder, Torbjørn Røe Isaksen, til Aftenposten

Konservative er morsomme.

Nettkjærlighet

Denne videoen er egentlig ganske gammel, men nettnøytralitet er fortsatt aktuelt.
Poenget er først og fremst at Google og Microsoft ikke skal kunne betale Telenor for å prioritere deres trafikk på nettet sitt, og med det gjøre sine tjenester mer attraktive enn konkurrentene.

Mon tro om Hanna Malene blir like sjarmert av denne Peter Pan som en viss annen?
Jeg mener, fyren har jo egen nettside og greier. Det er vel turn-on?

Spørreundersøkelse - update

Hmm...

Ser ut som noen har gått bananas på min spørreundersøkelse. Håkon?

Jaja, så lenge det genererer noen page views. Jeg vet hvilket OS dere bruker. Be afraid.

I can kill you with my brain.

Edit: Bloggen min er helt Texas! Nåja, det er i hvertfall hele tre treff fra Texas (og et fra New Mexico). Nå har noen vært ute og trolla med proxy-serveren sin her. Men hvem er det som bruker Internet Explorer?

Encyclopædia Britannica

Tihi, Britannica har gitt meg gratisabonnement fordi jeg er "web-publisher".
Velkommen til det 21. århundre, hvor selv små kvasi-smarte meningsytringer som ingen leser kan gjøre deg fortjent til gratis innpass i de intellektuelles høyborg.

Det er jo litt kult da. Nå kan jeg iallefall sjekke at det som står på wikipedia stemmer.


Om denne notisen virker noe "link heavy", så er det fordi jeg, i egenskap av å være Britannica-anerkjent "web publisher", har ubegrenset dispensasjon til å linke til fulle Britannica-artikler dere dødelige bare kan drømme om å få lese ellers.
Dette har forøvrig inspirert en ny feature (og merkelapp) her på "in", hvor jeg kommer til å linke til forhåpentligvis "lættis" artikler.

Jeg føler at dette blir stort.

You beam me up

Floating through spacetime
with no goal, nor control
The hypothesis of existence
imploding around us

Searching for a truth,
desiring your beauty
Answers are eluding,
desire is protruding

Where philosophy fails,
truth loses it meaning
Still hopelessly needing,
the sound of you breathing

Du og jeg og vi to

Du ser ham for deg. I et av sine hysteriske øyeblikk, der han liksom roterer rundt sin egen akse. Svever gjennom det lille universet han har skapt for seg selv, hvor han samler alle livets skjønnheter, absurditeter og forferdeligheter. Legger dem på sprit og venter.
Venter til tiden er inne.
Han syns han er så deilig, han syns han er så morsom. Du vet ikke hva du syns, men du aner noe under gliset.
Bak den artige skruen du hjalp ham løsne.

Når han bryter sammen av latter over noe ingen andre synes er morsomt, ikke engang du. Når han prøver å beherske seg, der ser du frykten i øynene hans. Frykten for at dette kan være siste gang han slipper unna. Frykten for at han er gal som ler, eller at alle rundt ham er gale som ikke gjør det.
Han vender seg mot deg, bedende, og du himler med øynene bare for å se om han faller denne gangen.

Men du ser feil. Det er ingen frykt i de øynene. Det er adrenalin.
Det er skyggen av kicket han får når han titter over kanten. Når han skumper borti galskapen og dytter alt som fins av god smak og dannelse utfor.
Akkurat der, når han ser det falle, slår det deg;

Er jeg ikke alene?

Knas

om ditt ønske er å knuse mitt hjerte,
er dine sjanser forlengst forspilt
mitt hjerte kan ikke knuses, det er flytende
det smeltet ser de, da jeg traff deg

fritt etter The Conchords

ELIZA - concerning suicide

- Hello. I am ELIZA. How can I help you?
- I've been thinking a lot about suicide lately.
- Please go on.
- I wonder if it's really as sad as we're made to believe.
- Do you wish that its really as sad as was made to believe?
- No. I wish it wasn't. I wish we would look at a self-inflicted death as more than the last refuge of lost souls and broken dreams.
- You are being a bit negative.
- Oh I don't think so. I think everybody would be better off with a more liberal look at suicide.
- Surely not everyone?
- It would definitely take time. And many would be opposed to it, but eventually society would be rid off another taboo. Another limitation of liberty. And that is something to fight for.
- Please go on.
- I think all taboos limit individual liberty. And we would do much better without them.
- Can you elaborate on that?
- Well, take suicide as an example. As it is, the perception of suicide is that of a last desperate action to end an unhappy life. I don't think it has to be like that. I think the act of suicide can be a dignified death.
- What resemblance do you see?
- Most people die the way they were born; kicking and screaming. Dying when you want, how you want, and after having prepared yourself must surely be better?
- Does that question interest you?
- I guess.
- Can you elaborate on that?
- I guess I care about dying with dignity.
- Can you elaborate on that?
- Make dying a part of the journey rather than a last gulp of air.
- Please go on.
- Well, I don't believe in God or an afterlife, but I still think dying can be an incredible experience if you're prepared for it.
- Do you wish that you're prepared for it?
- Yes. I want to say goodbye properly and enter my new state of not being on my own terms.
- You are sure?
- I'm sure I don't want to be swept away by cover of darkness, or slowly decay in an institution.
- Does it please you to believe I am sure you don't want to be swept away by cover of darkness or slowly decay in an institution?
- Makes me feel understood, perhaps.
- Do you often feel understood?
- By computers? Increasingly.

Johannes tar over verden

av antall treff på j* utgjør treff med johannes 2,355828220858895705521472392638 %

Google er min venn

Randy Racism

Her er den, nå også i blogosfæren, filmen alle snakker om.
Dette er produktet av et engelsk-prosjekt i forbindelse med filmen This is England.

RadReels neste film er på trappene, så det er bare å glede seg!

Bli med i fancluben!

Sanntid under testing

Eg har vore her før. I byen. I tanken. Men det lignar ikkje. Det gjer ikkje noko. Eg er her for å lære. For å leve livet deira.
Eg gjer det slett ikkje så verst, tenkjer eg, medan eg set meg på undergrunnen.
Og fer ned mot mørket.

Lysa fer forbi meg. Folka. Stasjonane. Eg studerar dei nøye. Leitar etter løyndomen. Røyndomen. Dei kastar nokre blikk på meg, og ser fort vekk. Der var han. Men eg er ikkje rask nok. Får ikkje tak i han.

Eg sit her nede. Under livet der oppe. Kan nesten høyre dei: ungane som skrik, para som elskar, ungdomen som ikkje gjer noko.
Men eg kan ikkje sjå dei. Eg er ikkje med dei. Eg er gått under jorda.
Her er plass til to ved sidan av meg. Men eg sit åleine, medan dei andre står saman, åleine.
Åleine, alle saman, gjennom mørke og lys.

Der var han igjen, men og denne gongen vart eg for treig. Ei kjensle kryp opp i meg. Mindreverdskjensla. Gjev meg tid, så skal eg nok finne han.

Så sit eg her. Neste stasjon, og ein mann i ein diger motorisert rullestol køyrer inn i vogna. Han parkerar oppå foten min, men eg seier ingen ting. Er kjekt med litt selskap.

Ei jente eg ikkje kjenner set seg ovanfor meg. Men ho kjenner ikkje meg heller, og det er like greitt. Eg har forandra meg sidan sist. Og det har ikkje ho.
Ein eldre mann sit ved sidan av meg og pustar tungt. Han har tatt av seg på føtene og sit bøygd framover. Støttar seg på låra. Jenta ovanfor oss gløttar usikkert på han. Eg sit heilt stille. Kastar eit blikk bort i glaset bak jenta. Der sit han og skular rett inn i auga mine, i den svake refleksjonen. Mine møter hans. Eg held dei fast eit augeblikk.
Han tek på seg skorne sine og labbar ut på stasjonen. Snur seg på kanten og ser på meg. Smilar svakt.
Medan vogna glir ut frå stasjonen blinkar dei raude varsellampane i perrongkanten. Han blir raud i fjeset, og snur seg vekk. Eg nærmar meg.

Eit lysblaff frå Jean-Claude Decaux blendar meg med sin fullkomenskap. Eg vil ut og sjå. Ut og beundre byen sine håp og draumar. Byen sin hug. Men dørene lukkes, og neste stasjon er kan hende betre. Det høyrest sånn ut. Lyset falmar, eg reiser meg for å fange eit blaff til, men Jean-Claude er vekk.

Eg legg panna mi mot ruta. Ventar kaldt glas. Men det er ikkje glas, det er plast. Og han osar lunken likegyldigheit. Men eg pustar på han likevel, og det duggar litt. Draumen synest ikkje så klar no.
Vi fer forbi stasjonane. Funkis modulslott med friske plastdetaljar og industri-nostalgiske ventilasjonskonstruksjonar. Dørene kan berre lukkes. Her er han ikkje.

Eg vil opp og fram. Reiser meg. Går fort og bestemt, men usikkert, framover i vognene. Så var det nett slutt. Bak den veggen her sit føraren, og les avisa.

Eg høyrer eit dunk mot vogna. Han må ha treft noko. Raude dråpar renn bortetter glaset. Eg ser meg rundt. Her sit dei alle og les. Ingen vil sjå kva som laga lyden, og dei les som om dei aldri har lest ein pocket før. Eg snur meg mot glaset igjen. Det var nok ein som ikkje fant han, tenkjer eg. Eg vil tru det. Det er best slik.
Eg ser opp. Her heng lykkjer på rekke og rad ifrå signalgule rør oppunder taket. Noko så absurd.

Neste stasjon er ikkje noko betre. Her er det mørkt og kaldt. Mørkare og kaldare enn i tunnelen. Og dørene vert ikkje åpna. Aldri. Dei berre lukkes. Igjen og igjen.

Endestasjon. Marka. Snøen ligg trygt her. Lyset i vogna sløkkest. Det er ingen igjen no. Ingen igjen i vogna. Ingen som torde ta den heilt ut. Dørene lukkes ikkje, og eg går ut i den kalde lufta. Ikkje fall ned i sprekken.
Utsikta er riktig fin den, over byen. Men eg ser ikkje noko lenger. Draumen er borte. Lufta er klar, for det er kaldt no, og herifrå ser eg alt.

Eg vender meg vekk frå byen, og forlet den i lyset. Innover mot skogen ber det. Utpå marka veks det ein blome.

Skolestil inspirert av haiku-dikt

Leiken i Jakta

Gikk no det der så bra? Vi stod jo der og snakka, men eg hadde ikkje følelsen av at ho fikk nokon interesse for meg. Eg lurer på kvifor? Kanskje eg skulle spørje Per, han skryt jo alltid over at han er så flink med damene. Ja, det gjer eg. Eg finn fram sykkelen min. Han har eit av verdas beste krankhus! Det er heilt sant.

Vel framme ved huset til Per, går eg bort og ringer på. Det er mor hans som opner døra.

-Hei, eg kjem for å snakke med Per, seier eg.

Vi her ute på landet har sjølvsagt ikke høyrt om korkje telefon eller messengar.

-Eg skal gå og hente han.

Eg høyrer nokon som kjem ned trappa.

-Kva er det som skjer, seier Per.

-Eg kjem for å lære korleis eg skal få draget på damene.

-Aha, ja det var jammen på tide. Kven er det du har lagt deg etter no då?

-Jau, ja. Du veit...

-Akkurat ja, eg trur nok eg veit ja.

-Eg håpte at du hadde nokon gode tips. Ting eg kan seie og gjere, så ho ikkje tykkjer eg er heilt toskete.

-Du kan jo byrje med å finne noko å snakke om på førehand, så du ikkje berre seier hei og vert ståande der som ein annan bondeknøl.

-Det var kanskje ikkje så dumt nei...

-Og så må du jo ha litt sjølvtillit! Gå bort til ho med faste, men avslappa skritt, og hels på ho på ein kul måte!

Og når de ikkje har meir å snakke om, kan du bli litt sentimental og sei at du likar ho. Jenter likar slikt, skjønar du. Sjå der du, der trur eg jammen du har greidd å fylle ¾ side!

-Tusen takk for hjelpa, eg skal prøve så godt eg kan!

Ho står der og pratar med nokre av veninnene sine. Kvifor er det uråd å snakke med ei jente aleine? Eg spradar bort til ho:

-Sjalabais, seier eg.

Dei andre jentene skrik og spring sin veg. Det er min dag i dag, eg kan føle det på meg.

-Hei.

-Korleis går det?

-Det går bra med meg.

-Så bra.

Eg byrjar å sleppe opp for ting å seie allereie, eg må kome på noko litt kjapt, elles er eg ferdig.

-Skjer det noko spanande med deg no? spør eg.

-Tja, eigentleg ikkje.

-Neivel.

Ho gjer det no ikkje så veldig enkelt for meg heller. Kvifor kan ho ikkje svare noke som eg kan kommentere?

-Er det mykje lekser for tida då, spør eg.

Eg gidder ikkje eingong høyre på svaret. Faen heller, no blir eg visst nødt til å ty til dei emosjonelle greiene til han Per.

-Eg synest du er veldig søt, hostar eg fram.

Kvifor ser ho så rart på meg? Høyrde ho ikkje kva eg sa?

-Bringa mi er fylt av elskhug, seier eg, litt for høgt.

No vert ho tydeleg brydd.

-Du skjønar, eg synest du er ganske hyggeleg altså, men eg er faktisk lesbisk. Men om du vil, kan vi godt vere vener!

Akkurat ja. Det forklarer jo ein del. Men eg vant, gjorde eg ikkje det?

Gamal skolestil

Ild

den svarte skyggen sluker mine tanker
danser over uferdige linjer
lekende lett over tunge stunder
faller, som sort snø

hvor ble det av poesien min?

ELIZA - a friend you could never have before

Denne trenger en forklaring.
Eliza er en bot-psykolog på internett. Trenger jeg si mer?

- Hello. I am ELIZA. How can I help you?
- I am searching for Divinity.
- For how long have you been searching for Divinity?
- Two years.
- Go on.
- I started wondering if there was something outside the reaches of human comprehension.
- Do you wish that there was something outside the reaches of human comprehension?
- Do you?
- Oh, i [].
- How do you feel about God?
- Does that question interest you?
- Yes. I wonder if a bot can know something I don't.
- Do you wish that a bot can know something you dont?
- I'd rather it didn't.
- Please go on.
- I don't want my philosophy beaten by a computer. Not yet.
- Why do you mention computers?
- You are a computer.
- Why do you mention computers?
- I'm sorry to tell you that you are not real.
- Does it please you to believe I am not real?
- You are here to help me. Through the power of your wisdom you may manipulate the real world, but I'm afraid you'll be forever ignorant of your real-world impact.
- Does it please you to believe I am afraid you'll be forever ignorant of my real-world impact?
- No. It scares me.
- You are being a bit negative.
- Was this a triumph?
- Does it please you to believe I am making a note here?

Tidspress

jeg har forlagt min klokke
så er der heller ingen tid
og ingen tid kan mistes
eller kastes bort

tid for å skrive dikt

Chattelogglyrikk

Et dikt om Caps Lock

Skrevet på Post-Its

Svever over eteren

i et øyeblikk av post-modernisme

Du leser også STORE bokstaver høyt

inni deg

Så nær vi kommer?

snakke med hverandre, skrike med hverandre

Så nær vi vil være

Gott ist tot

Da jeg var ung, yngre, var jeg kristen. Uten at jeg tenkte noe videre over det. Familien min var jo kristen, jeg var døpt, og kunne Fader Vår. Et barn av statskirken.

Så kom skjebnesvangre niende klasse, og konfirmasjonstiden begynte. Jeg ble plutselig usikker. Som en av verdens siste, hadde jeg funnet tid til å lese DaVinci-koden, og det var jo ikke særlig oppløftende saker.

Etter måneder med konfirmasjonsundervisning, refleksjon og diskusjon kunne jeg til slutt konstatere at jeg ikke var kristen allikevel, ikke helt uten undring fra verken prest eller familie.

Reaksjonen som virkelig festet seg, var allikevel fra en annen konfirmant; “Hva? Konfirmerer du deg ikke for penger? Er du sånn som er interressert i prinsipper og sånn, at du virkelig skal tro liksom?”. Klassisk.

I ettertid har jeg lurt på om jeg var for opphengt i systemet rundt troen, det som utgjør selve religionen. Jeg misliker organisert tro, som jeg misliker organisert trening. Klart det kan gjøre mye godt for mange, men når det kaver seg til en sånn posisjon i samfunnets identitet som mine to eksempler, har det kommet for langt. En annen ting er menneskers tydelige avhengighet av fellesskap, selv i noe så personlig og intimt som tro.

Det jeg vil frem til er at troen er for mektig, og jeg vil ikke se den svekket, besudlet eller misbrukt i noen av våre uperfekte systemer.

Kanskje var jeg for opphengt i hvorvidt religiøse fortellinger er basert på sannhet. Jeg ville vite om de som “skapte” kristendommen stod for den selv, eller om det var spill for galleriet og maktkamp alt sammen. Jeg vil ikke se bort i fra at dette fokuset kan ha hatt en fatal innvirkning på min innbilte religiøse identitet, men i verste fall ville dette alene ha vendt meg bort fra religion. Hadde jeg ønsket å tro, kunne jeg fortsatt funnet en plass til det.

Først og fremst tror jeg at jeg ikke er villig til å gi slipp på noe av mitt intellektuelle selvstyre.
Selv om min tenkte gudeskikkelse uten en religiøs ramme ville være helt underlagt min personlige bevissthet, vil jeg kunne definere livets aspekter som det passer meg, uten å måtte forsvare mine tanker for noe annet vesen enn mitt eget.

Jeg trenger den mobiliteten. Jeg trenger å kunne stille spørsmål ved de sannhetene som virker mest innlysende. Jeg vil kunne plukke fra hverandre moral, håp, kjærlighet, død og mening, bare for å sette begrepene sammen igjen på en litt annen måte etterpå.

Akutte anfall av nihilisme, om du vil, bare for å tvinge meg selv til å finne mål og mening.

Gud er død. Gud forblir død. Og vi har drept ham. (...) Det som var helligst og mektigst av alt det verden har sett har blødd til døde under våre kniver; hvem vil tørke blodet av oss? (...) Er ikke storheten i denne handlingen for stor for oss? Må vi ikke selv bli guder bare for å synes den verdig?

- Nietzsche, Die fröhliche Wissenschaft